Roser er lidenskap
– hjå Blomen og me er medlem i Roseforeningen. Det lille ekstra med roser – dei kan brukas i matlaging
Roser er lidenskap
– hjå Blomen og me er medlem i Roseforeningen. Det lille ekstra med roser – dei kan brukas i matlaging
To flotte løker ligger i jorda og koser seg.
De har nettopp tatt kvelden etter en måneds innsats i hagen til Jensen.
Påsken er over og familien Jensen er klar for syttende mai, pinse, sol og sommer.
Løkene har forlatt stilkene sine, latt blomst være blomst og krøpet tett sammen nede i den varme gode mollen de er velsignet med.
- Det var herlig i år, sier den ene løken, med begeistring i stemmen, til den andre.
- Oh yeah, sier den andre, inspirert som den var av amerikabesøket til Jensen.
- Alle har vært så glade og fornøyde der oppe, fortsetter han.
- Folkene, fluene, vinden og solen…
- Til og med regnet har vært deilig i år, konstatere den mest drikkfeldige av løkene.
Nå legger de seg ekstra godt inn til hverandre og gjør seg klar til elleve måneders refleksjonsarbeid, noen dype gode centimeter nedenfor livet i hagen til Jensen.
Det er to helfrelste små påskeliljeløker vi har med å gjøre. Klippefaste i troen på oppstandelsen og det evige liv, som de selv har hatt suksess med hver eneste påske.
De tror også på flowerpower, løvetenner og forglemmegei. De tror på leken og lysten og de tror på kjærligheten.
Den ene løken snur litt på seg for å leske i seg en dråpe vann som har lagt seg lempelig til. Den slurper i seg hele dråpen, uten å søle.
- Litt om gangen, så går det så fint, sier han.
Den andre løken er i ferd med å starte refleksjonsprosessen over årets utbrudd.
Langsomt trekker han fram det han har tenkt å dvele ved i tiden fram mot neste påske…
Da Jensen og fru Jensen en varm kveld i mai, senket sine lettkledde kropper ned i gresset – like ved siden av ham. De hadde kysset og sagt fine ting til hverandre. Løken hadde satt pris på denne seansen og hadde selv kjent et snev av dragning.
Han lå nå og fabulerte på hva som fikk Jensen sine til å få slik en salig stund akkurat der og akkurat da. Var det varmen? Var det våren? Kanskje Jensen hadde kjøpt noe fint til fru Jensen og at fru Jensen derfor ville gjøre noe godt i gjengjeld?
Ikke visste løken riktig hva som lå til grunn, men han så ikke helt bort fra at grunnen til akten kanskje kunne være ham selv.
- Det ville i så fall vært nydelig, mumlet han.
- Hva sa du, ropte den andre løken, som nå lå andre veien og derfor hørte litt dårlig.
- Hva ville vært nydelig? gjentok han.
Det gikk noen dager før løken som hadde startet refleksjonsprosessen fikk snudd seg, men da han var kommet i riktig posisjon og fått øyekontakt med den andre, begynte han å svare.
- Jeg mener det hadde vært nydelig å vært årsak til glede. Tenk om jeg kunne fått folk der oppe til å kjenne lys inne i seg. Tenk om jeg bare med min tilstedeværelse kunne inspirert noen til å utøve glede seg i mellom. Kanskje de ville kjærtegne hverandre, smile til hverandre eller bare sagt du er så snill du, til hverandre.
- Ja, det hadde vært nydelig, sukket den andre løken…
… også han på vei inn i ettertankens rom – med fred i hjertet.
